Den katolske kirke

Omtrent halvparten av verdens kristne (ca. 1 milliard) er katolikker. Kirkens røtter går tilbake til Romerriket. Da Romerriket ble delt i en østlig og vestlig del, var det kirken i den vestlige delen under ledelse av paven – biskopen i den gamle hovedstaden Roma – som utviklet seg til den katolske kirke. Derfor blir kirken også kalt den romersk-katolske kirke. Kjerneområdet har tidligere vært Vest-Europa, primært sør for Alpene, samt land som Irland og Polen. I dag lever det flest katolikker i Afrika, Asia og Oseania. Dette er en kirke som er utbredt på alle kontinenter. Den er i bokstavelig forstand katolsk – ordet betyr bl.a universell.

En katolsk messe er alltid en gudstjeneste med nattverd. Katolikker tror at Jesus er tilstede i brød og vin. Nattverden blir også kalt et messeoffer. Da Jesus døde på korset, ofret han seg for menneskenes skyld, og på samme måte bæres Jesus fram som et ublodig offer i nattverden som forsoner mennesker og Gud.

Den katolske kirke er en sakramental kirke det vil si at katolikkene tror at Gud virker konkret gjennom sakramentene. De blir rett og slett kalt frelsesmidler. Den katolske kirke har til sammen sju sakramenter: dåp, konfirmasjon, nattverd, presteordinasjon, ekteskap, bot og sykesalving. Under konfirmasjonen – også kalt ferming – blir konfirmanten salvet med olje. Botens sakrament handler om å legge fram sin synd – skrifte – overfor en prest som kan tilgi på Guds vegne. Det er også knyttet botshandlinger til dette sakramentet. Sykesalvingen forbindes av mange med døende mennesker, men kan gis til alle syke, også flere ganger.

Nattverdsbrødet blir mellom messene oppbevart i et skap i kriken som blir kalt tabernakelet. Over skapet lyser det en rød lampe som et tegn på at Gud er til stede. Dette gjør kirkerommet til et hellig rom. Mange ber og tenner lys der, også utenom messene. Når katolikker går inn i kirken, dypper de hånden i en liten skål med vann ved inngangen og gjør korsets tegn. Vannet er dåpsvann, og slik minnes de sin egen dåp, samtidig som de hilser Gud som er i kirken. I katolske kirker er det alltid et alter som nattverden feires fra, i Europa som regel også en prekestol og et orgel. Skriftestolene er særegne for den katolske kirke, med et gitter mellom presten og den som skrifter. Det gjør det mulig å snakke sammen uten at e to ser hverandre. Korsveien – Jesu vei til korset framstilt i 14 bilder – kalt stasjoner – henger på sideveggene i kirkerommet. Kirkerommet er ofte rikt utsmykket både med malerier og skulpturer.

Helgene er viktige forbilder i den katolske kirke. Dette er kristne som på en spesiell måte har latt Gud tre fram i livet sitt. Den viktigste helgenen er jomfru Maria, Jesu mor. Andre helgener har dødd for sin tros skyld eller viet seg til et liv for andre. Ifølge kristen tro kommer helgene rett til himmelen når de dør.

Kristne kan derfor be helgener om forbønn. Ave Maria står her i en særstilling.

Flere helgengraver har blitt viktige pilegrimsmål, en annen karakteristisk side ved katolsk kult.

Den katolske kirke legger vekt på arvesyndslæren, men understreker at den ikke betyr at mennesket er helt fordervet. Alle har en lengsel i seg etter Gud, noe frelsen kan bygge på. Mennesker kan også gjennomgå en åndelig vekst, noe kirkens helgener er et uttrykk for. I denne kirken lever også forestillingen om at sjelene etter døden renses for synd for å kunne møte Gud. Det er denne tilstanden som i middelalderen ble beskrevet som en rensende ild, skjærsilden. I dag er det ulike syn på hva det betyr, men dette åpner for at etterlatte kan be for sine døde. I den katolske kirke har man en egen messe for døde, kalt requiem.

Den katolske kirke er en episkopal kirke. Det vil si at biskopene har den øverste myndigheten i kirken. For de kristne blir biskopene sett på som Jesus stedfortredere, og skal videreføre oppgavene og oppdragene Jesus ga til sine elever. Biskopene har ansvar for det religiøse livet, læren og for ordinasjon av prester og diakoner.

Biskopene viderefører fullmakt til prestene når de blir ordinert. Prestene har selvfølgelig også en stor rolle, for uten prest blir det ingen messe.

Diakoner assisterer prestene under messen, men de kan også få fullmakt til å utføre forskjellige sakramenter.

Alle biskoper, prester og diakoner skal være menn og normalt sett leve i sølibat. Men gifte menn over 35 år kan i dag bli diakoner.

Paven er den katolske kirkes overhode. Han skal følge apostellederen Peter, mens de andre biskopene etterfølger andre apostler. Paven velger også kardinaler og biskoper, og når paven dør eller trer tilbake, utnevnes en ny. Det er sjeldent at en pave trekker seg, men det har skjedd før.

Flertallet av katolikkene er ikke biskoper, prester eller diakoner. De tilhører lekfolket, og har fått styrket sin posisjon i samfunnet. Men prester og biskoper har fortsatt den største makta i kirken. Munkene og nonnene lever i felleskap med bønn og arbeid. Der er dagene organisert etter tidebønner. De holder ofte til i egne bygninger som er spesielt utformet for religiøst felleskap.

Vektleggingen av kirkens tradisjon er et karakteristisk trekk ved den katolske kirke. Tradisjonen samler tro og praksis via. Historien. Den setter ikke Guds åpenbaring i Jesus til side, men den kan utvide eller utdype forståelsen av åpenbaringen og skape bredde i kirkens liv. Bibelen har ifølge katolsk lære blitt til i kirkens tradisjon og skal leses av kirkens tro.

Kilder:

I samme verden, religion og etikk, VG3