by Mia 23:28

Den katolske kirke

Omtrent halvparten av verdens kristne (ca. 1 milliard) er katolikker. Kirkens røtter går tilbake til Romerriket. Da Romerriket ble delt i en østlig og vestlig del, var det kirken i den vestlige delen under ledelse av paven – biskopen i den gamle hovedstaden Roma – som utviklet seg til den katolske kirke. Derfor blir kirken også kalt den romersk-katolske kirke. Kjerneområdet har tidligere vært Vest-Europa, primært sør for Alpene, samt land som Irland og Polen. I dag lever det flest katolikker i Afrika, Asia og Oseania. Dette er en kirke som er utbredt på alle kontinenter. Den er i bokstavelig forstand katolsk – ordet betyr bl.a universell.

En katolsk messe er alltid en gudstjeneste med nattverd. Katolikker tror at Jesus er tilstede i brød og vin. Nattverden blir også kalt et messeoffer. Da Jesus døde på korset, ofret han seg for menneskenes skyld, og på samme måte bæres Jesus fram som et ublodig offer i nattverden som forsoner mennesker og Gud.

Den katolske kirke er en sakramental kirke det vil si at katolikkene tror at Gud virker konkret gjennom sakramentene. De blir rett og slett kalt frelsesmidler. Den katolske kirke har til sammen sju sakramenter: dåp, konfirmasjon, nattverd, presteordinasjon, ekteskap, bot og sykesalving. Under konfirmasjonen – også kalt ferming – blir konfirmanten salvet med olje. Botens sakrament handler om å legge fram sin synd – skrifte – overfor en prest som kan tilgi på Guds vegne. Det er også knyttet botshandlinger til dette sakramentet. Sykesalvingen forbindes av mange med døende mennesker, men kan gis til alle syke, også flere ganger.

Nattverdsbrødet blir mellom messene oppbevart i et skap i kriken som blir kalt tabernakelet. Over skapet lyser det en rød lampe som et tegn på at Gud er til stede. Dette gjør kirkerommet til et hellig rom. Mange ber og tenner lys der, også utenom messene. Når katolikker går inn i kirken, dypper de hånden i en liten skål med vann ved inngangen og gjør korsets tegn. Vannet er dåpsvann, og slik minnes de sin egen dåp, samtidig som de hilser Gud som er i kirken. I katolske kirker er det alltid et alter som nattverden feires fra, i Europa som regel også en prekestol og et orgel. Skriftestolene er særegne for den katolske kirke, med et gitter mellom presten og den som skrifter. Det gjør det mulig å snakke sammen uten at e to ser hverandre. Korsveien – Jesu vei til korset framstilt i 14 bilder – kalt stasjoner – henger på sideveggene i kirkerommet. Kirkerommet er ofte rikt utsmykket både med malerier og skulpturer.

Helgene er viktige forbilder i den katolske kirke. Dette er kristne som på en spesiell måte har latt Gud tre fram i livet sitt. Den viktigste helgenen er jomfru Maria, Jesu mor. Andre helgener har dødd for sin tros skyld eller viet seg til et liv for andre. Ifølge kristen tro kommer helgene rett til himmelen når de dør.

Kristne kan derfor be helgener om forbønn. Ave Maria står her i en særstilling.

Flere helgengraver har blitt viktige pilegrimsmål, en annen karakteristisk side ved katolsk kult.

Den katolske kirke legger vekt på arvesyndslæren, men understreker at den ikke betyr at mennesket er helt fordervet. Alle har en lengsel i seg etter Gud, noe frelsen kan bygge på. Mennesker kan også gjennomgå en åndelig vekst, noe kirkens helgener er et uttrykk for. I denne kirken lever også forestillingen om at sjelene etter døden renses for synd for å kunne møte Gud. Det er denne tilstanden som i middelalderen ble beskrevet som en rensende ild, skjærsilden. I dag er det ulike syn på hva det betyr, men dette åpner for at etterlatte kan be for sine døde. I den katolske kirke har man en egen messe for døde, kalt requiem.

Den katolske kirke er en episkopal kirke. Det vil si at biskopene har den øverste myndigheten i kirken. For de kristne blir biskopene sett på som Jesus stedfortredere, og skal videreføre oppgavene og oppdragene Jesus ga til sine elever. Biskopene har ansvar for det religiøse livet, læren og for ordinasjon av prester og diakoner.

Biskopene viderefører fullmakt til prestene når de blir ordinert. Prestene har selvfølgelig også en stor rolle, for uten prest blir det ingen messe.

Diakoner assisterer prestene under messen, men de kan også få fullmakt til å utføre forskjellige sakramenter.

Alle biskoper, prester og diakoner skal være menn og normalt sett leve i sølibat. Men gifte menn over 35 år kan i dag bli diakoner.

Paven er den katolske kirkes overhode. Han skal følge apostellederen Peter, mens de andre biskopene etterfølger andre apostler. Paven velger også kardinaler og biskoper, og når paven dør eller trer tilbake, utnevnes en ny. Det er sjeldent at en pave trekker seg, men det har skjedd før.

Flertallet av katolikkene er ikke biskoper, prester eller diakoner. De tilhører lekfolket, og har fått styrket sin posisjon i samfunnet. Men prester og biskoper har fortsatt den største makta i kirken. Munkene og nonnene lever i felleskap med bønn og arbeid. Der er dagene organisert etter tidebønner. De holder ofte til i egne bygninger som er spesielt utformet for religiøst felleskap.

Vektleggingen av kirkens tradisjon er et karakteristisk trekk ved den katolske kirke. Tradisjonen samler tro og praksis via. Historien. Den setter ikke Guds åpenbaring i Jesus til side, men den kan utvide eller utdype forståelsen av åpenbaringen og skape bredde i kirkens liv. Bibelen har ifølge katolsk lære blitt til i kirkens tradisjon og skal leses av kirkens tro.

Kilder:

I samme verden, religion og etikk, VG3

Naturalisme

by Mia 00:51

Knut Hamsun

Sammendrag og analyse av Markens Grøde

Kapittel 1

Romanen Markens Grøde innledes med en mann «Mannen, mennesket, den første som var her.» Vi får senere vite at denne Mannen heter Isak. Han blir beskrevet som «sterk og grov, han har rødt jernskjegg og små arr i ansiktet og på hendene.» Vi får ikke vite om han har fått arrene av arbeid eller kamp. Isak går midt i ensomheten, og det er ingen dyr eller fugler rundt ham. Han går og går i flere dager før han endelig slår seg ned, og føler seg hjemme ganske fort.

Deretter blir dagene hans fylt med arbeid, han selger never til bygda og solgte den til byggningsbruk. Han kjøpte seg matvarer, verktøy, to geiter og en ungbukk i bånd. På høsten bygde han seg en gamme av torv. Det ble hjemmet hans.

Om vinteren bygget han store tretau og solgte de i bygda, og bar sekker med mat og redskaper hjem igjen i sneen, dette var harde dager. Siden han var alene og hadde dyr, kunne han ikke være lenge borte fra dem. Så gikk det flere årstider med de samme rutinene, før maskineriet hans stanset helt. Han fikk til slutt vindu i gamme.

Når våren kom dyrket han poteter i jorda hans, og geitene hadde fått tvillinger. Han utvidet fjøset og satt inn et par vindu hos dyrene også. En dag kom det en «stor, brunøyd pike , hun var frodig og grov, med tunge gode hender.» Hun het Inger. Inger ble boende hos Isak og hjalp ham med å melke geitene og fikk dem rene.

Hovedpersonen Isak

Analyse

I romanen er det indre og ytre karakteristikker, Isak blir som nevnt, beskrevet som «Sterk og grov, han har rødt jernskjegg og små arr i ansiktet…», «Mannen selv han var ikke det spor søt eller nydelig, men tvert imot, og når han talte da var han jo ingen tenor med øynene mot himmelen, men litt dyrisk og grov i røsten.»

Inger kan virke sjenert, hun snur seg ofte bort når hun snakker med Isak og andre. "Han forstod henne bare såvidt, hun talte utydelig og vendte dessuten ansiktet bort." (Hamsun 1917:12)
Eksempel på indre karakteristikk "Skjønt hun ikke hadde noe herlig hode med forstand i (...)" (Hamsun:1917:13) og ytre karakteristikk: "Men så kom hun - en stor, brunøyd pike, hun var så frodig og grov med tunge gode hender (...)" (Hamsun:1917:11).

Inger

I dette kapittelet er det foreløpig ingen frempek om hva som skjer videre.

I denne romanen er det autoral forteller, men av og til virker det som at fortellermåten er mer refererende, som f.eks: «Han kommer fra straff og vil skjule seg, eller kanskje er filosof og søker fred.» Den refererende synsvinkelen er nesten som et virkemiddel som skaper mystikk rundt denne ukjente mannen som vandrer i skogen i flere dager.

Det blir brukt noen gjentakelser i kapittelet som: «åja herregud!»

Det er mange miljøskildringer; myr, bark, skog og dal blir beskrevet veldig tydelig. «Han går på vestsiden av et dalføre med blandet skog, her er også løvskog og gressbunn, han hører et lite sus av en elv. Da han kommer opp på høyden ser han dalen i halvmørke nedover og lengst ute himmelen mot sør.» (Hamsun 1917:8)

Det blir brukt mange og korte replikker når karakterene snakker til hverandre: "Skal du bo her for godt? - Ja, svarte mannen. - Hva du heter? - Isak. Du vet ikke av kvinnfolkhjelp til meg? [...] (Hamsun 1917:9).

Det er samsvar mellom miljø og stemning i kapittelet, det ser vi spesielt om vinteren når Isak har det tungt på gården. «Om vinteren gjorde han store tretrau og solgte i bygden og bar sekker med mat og redskaper hjem igjen i sneen, det var hårde dager, han var festet til en bør.» (Hamsun 1917:10)

Sammendrag og analyse av Victoria (1898)

by Mia 02:12 1800-tallet 1890 analyse Forfatter Knut Hamsun Litteraturhistorie sammendrag Victoria

Victoria (1898) av Knut Hamsun

Victoria av Knut Hamsun (1898)

Victoria (1898) er en roman skrevet av Knut Hamsun. Den forteller om møllersønnen Johannes, som har elsket Victoria, slottsherrens datter, helt siden barndommen. De kan ikke få hverandre pga. det store klasseskillet, og den sosiale avstanden mellom dem er for stor.
Det er en tragisk kjærlighetsroman hvor ingen vinner. Victoria blir forlovet med Otto, sønn av en kammerherre, for å redde faren og de økonomiske problemene deres. Etter lang tid og mye tragedie ser det til slutt ut som at Johannes og Victoria endelig kan bli sammen, men til slutt ender det med at Victoria dør av tuberkulose, i en alder av 23.

Synsvinkelen i Victoria er autoral allvitende, det vil si at forfatteren går inn i tankene til karakterene og står både utenfor og innenfor handlingen.
Det er en tydelig miljøskildring i kjærlighetsromanen, der klasseskillet mellom Johannes og Victoria blir veldig tydelig. Johannes bor sammen med en møllerfamilie, i et lite og enkelt hjem, mens Victoria er slottsdatter og bor i et stor og praktfullt slott.

Det blir brukt mange korte replikker og setninger, ved hjelp av denne skrivemetoden oppnår Hamsun å bygge spenning og få inn mer meningsfulle replikker, selv om mye virker usagt.
Historien blir fortalt i kronologisk rekkefølge.

Fra filmen "Victoria" regissert av Torun Lian 2013

I romanen er det mye symbolikk, det er også tydelige tegn på hvordan humør og handlinger endrer seg i takt med sesongene. På sommeren når alt er lyst og varmt ute, møtes Victoria og Johannes for første gang. På høsten når været er kaldt og trist, dør Victoria.
Det blir brukt mye fargesymbolikk, et eks. er "Hun stod der og trillet rundt på sin aksel en rød parasoll med gullknappet skaft, og intet annet angikk henne."
Fargen rød kan ofte forbindes med kjærlighet og lidenskap, det er også en farge som blir lett registrert, og Johannes legger alltid merke til Victoria når hun er i nærheten.
Gull representerer guddommelighet eller som et symbol på himmelen, og Johannes forguder Victoria.

Et språklig virkemiddel som også blir brukt er gjentakelser, det blir brukt for å skape sterke sinnstemninger. Et eksempel er: "Jeg, jeg elsker, elsker deg bestandig."
I Victorias siste brev til Johannes blir også: "Kjære Johannes!" (Hamsun:1898:100) gjentatt.

Hamsun beskrev selv Victoria slik: "Victoria er intet annet enn litt lyrikk."

Hamsuns liv og forfatterskap

by Mia 09:29 Biografi Forfatter Knut Hamsun Litteraturhistorie

Knut Hamsun som ung

Knut Hamsun (1859-1952)

Knut Hamsun ble født i Gudbrandsdalen den 4. august 1859. Han var sønn av Peder Pedersen og Tora Pedersen. Knut ble døpt som Knut Pedersen, men tok senere navnet Knut Hamsun, etter gården Hamsund. I 1862 flyttet familien fra Gudbrandsdalen til gården Hamsund på Hamarøy i Nordland, der han vokste opp. Han var en viktig skikkelse i nyromantikken og mellomkrigstiden romanlitteratur og ble senere Norges mest folkekjære forfatter. Knut Hamsun var også veldig kontroversiell; han støttet tyskerne under 2. verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge, og ble tiltalt for landsforræderi.

Hamsun hadde en vanskelig barndom, gården Hamsund viste seg å være for liten. Knut måtte derfor flytte til onkelen Hansen, etter en byttehandel. Han trivdes ikke hos onkelen, og som 15-åring reiste han, og allerede da hadde han bestemt seg for å bli forfatter.

Når han var 17 år debuterte han med «Urdalgården», og før han var 20 hadde han skrevet 3 bøker.

Hans store forbilde på denne tiden var Bjørnstjerne Bjørnson, og så på han som en inspirasjon.

Etter han ble konfirmert jobbet han som handelsbetjent, og deretter kaiarbeider, skreppekar, skomakerlærling, lensmannsbetjent og skoleholder.

Hamsun ønsket å dra til København, men hadde ikke råd til det. Senere fikk han en sponsor Erasmus Zahl, som ga Hamsun 1600 kroner. Med disse pengene bestemte Hamsun seg for å reise til København, hvor han var sikker på at han skulle slå igjennom med romanen "Frida".

Når han ikke lyktes dro han tilbake til Norge med en gjeld han måtte nedbetale. Hamsun dro til hovedstaden Kristiania, med null penger eller inntekt. Han klarte etterhvert å skaffe seg jobb som veiarbeider, og på den tiden var det naturstridig at en arbeider kunne bli forfatter.

I motsetning til mange andre forfattere, hadde ikke Hamsun noe form for høy utdannelse. Det eneste Hamsun hadde var en dårlig folkeskoleeksamen.

Hamsun mislykket i Norge, og tenkte at han kunne dra til Amerika for å skyte fart på karrieren sin, og være forfatter for nordmennene der.

I 1882, 23 år gammel, dro han til USA og gikk i land i New York. I brev fortalte han hvor imponert han var over New York og bygningene som var der. Hamsun måtte reise til Chicago, hvor de norske forlagene og avisene var. Men det viste seg at kultureliten i Chicago var like nedlatende som de hjemme i Norge, så han trivdes ikke så godt der. Han møtte på Rasmus B. Anderson, den mektigste norsk-amerikanske kulturpersonligheten, som ble Hamsuns "rival".

Hamsun dro senere til Elroy i Wisconsin, hvor broren hans Peder bodde og levde som skredder. Peder ble beskrevet som en "alkoholisk" musiker, som reiste rundt i stede for å drive med yrket sitt.

Hamsun fikk jobb på Loveland gården en stund, og jobbet vekselvis som gårdsarbeider og butikkekspeditør.

Siden forfatterkarrieren hans ikke lyktes med det første, tenkte Hamsun at han måtte prøve nye måter å nå folket på for å kunne lykkes.

Hamsun dro vestover til prærien i North Dakota, der begynte han å engasjere seg for politikk. Han ble radikalisert og tok deretter arbeidernes parti i Amerika.

Hamsun reiste til Minneapolis, og bodde hos Kristofer Janson, et av Hamsuns forbilder. Der fikk han tid til å lese seg opp på litt litteratur, og jobbe som sekretær for Janson.

Hamsun møtte etterhvert på Mark Twain, som ble hans første store vendepunkt i hans litterære utvikling. Hamsun beskrev Mark Twain som sin "tvillingsjel", og brukte Twain som inspirasjon til de nye verkene hans.

I Amerika ble Hamsun syk, og legene trodde det var tuberkulose. Han bestemte seg derfor for å dra tilbake til Norge for å dø, men når han ankom Kristiania viste det seg at legene hadde feildiagnosistert ham, han hadde bronkitt.

Deretter skjedde det en snuoperasjon for Knut, han bestemte seg for å prøve å skrive noe nytt som ingen hadde gjort før, i stedet for verk inspirert av Bjørnstjerne Bjørnson.

Hamsun fikk flere ting på trykk, men tjente ikke så mye penger på det. Han måtte derfor begynne å låne penger, men måtte reise til Amerika igjen fordi gjelda ble for stor.

Han bestemte seg for å dra til Chicago igjen, og ble trikkekonduktør. Han fikk senere sparken fordi han rotet alltid med destinasjonene. Han reiste til Minneapolis igjen.

Hamsun avsluttet 4 år i Amerika med et oppgjør, og advarte alle mot amerikaniseringen av verden.

Knut var lei når han dro fra Amerika, han var lei av sin tro og overtro. Han måtte hjem igjen, til nervelitteraturen, og innså at Europa var det rette kontinentet med mest kultur.

Hamsun dro hjem igjen til det som senere skulle bli gjennombruddet i norsk litteratur.

Romanen hans «Sult» blir sett på som en av modernismens pionérarbeid. Litteraturen hans er bla. kjent for elegante, humoristiske og urovekkende skildringer av det ubevisste og irrasjonelle i mennesket.

"Sult" regnes som Hamsuns gjennombruddsverk og gjennombruddet for modernismen i Norge, den kom ut første gang i 1890 og blir delvis oppfattet som selvbiografisk. Romanen er skrevet i jeg-form, og hovedpersonen er en fattig og ukjent mann som prøver å bli forfatter i Kristiania.

Han er overlatt til seg selv i storbyen. Vi får ekstreme følelsesmessige skildringer av hovedpersonen i "Sult" fra oppholdet hans i Kristiania på 1800-tallet. Han prøver å få solgt artiklene sine selv når alt stritter imot.

Han har ikke noe penger, og holder på å dø av sult. Han har også et sterkt behov av å ha mer enn det han trenger, han gir bl.a. penger til en fattig forbipasserende selv om han trenger pengene selv. Hovedpersonen blir mer og mer avmagret, til slutt faller håret av i dotter.

Han lurer til slutt på om han er blitt vanvittig, men han har sterk viljestyrke og fortsetter å holde seg oppe.

Hver gang noe holder på å gå galt i romanen skjer det noe som redder ham for en kort periode.

Sulten er noe som påvirker handlingene, tankene og virkelighetsforståelsen hans, det er også en viktig kilde til kreativiteten i romanen.

I "Sult" viser Hamsun hvor desperate mennesker blir når de er sultne og fattige, men også hvordan mennesker lever på «et mentalt grenseland». Hovedtemaet i "Sult" er å sette sjeleliv, underbevisstheten og menneskets psyke og dens irrasjonalitet i fokus. Hamsun var opptatt av menneskets sjeleliv og at det var i takt med utviklingen i resten av Europa.

I 1920 fikk han Nobelprisen i litteratur for romanen «Markens grøde».

Sammen med Markens grøde er Sult den av Hamsuns romaner som selges mest av.

Hamsun som trikkekonduktør

Skoleblogg

Naturalisme

Sammendrag og analyse av Victoria (1898)

Hamsuns liv og forfatterskap

Bonjour & Welcome

Facebook

Labels

Instagram

About

Popular Posts

Labels